blogg.no » PAul Henrik Martin Ziener Gundersen

Den sorte skyggen

Jeg merker bedrøveligheten senker seg i mitt sinn.
Det finnes ikke evner til at det positive trenger inn.
Alt som egentlig er lyst, alle tanker som er gode
de svinner. Det mørke vinner.


Jeg er inntyllet i en sky, verden er kryssede pinner.
Som en flittig edderkopp mitt nett av problemer jeg spinner.
Alle tanker ender i mørke,labyrinter omfavner meg
med dårlige minner. Jeg forsvinner.


Min smerte, mitt ve og uvel tar ingen ende, intet stopp.
Hvilken urett har jeg gjort for å fortjene denne kopp.
Det finnes ingen utvei, bare ringveier som ender på
det samme stopp. Jeg gir opp.


Det er sorte mørke skygger rundt meg, hvor enn jeg snur.
Solen er borte, jeg famler rundt i en regnskur.
Jeg har følt regnet før, men ikke så kaldt og hardt som
denne tur. Vinden er alltid sur.


Mørke dunkle bakgater som overhodet intet sted ender.
Ingen lyse glimt, ingen hvite endeløse strender.
løper som en gal, prøver hard og se om alt
vender. Bare elendighet som avsender.

Kjærlighetens Bok

Kjærlighets bok
Kjærlighet handler om å dele, tanker og
drømmer, gleder og sorger.

Respekt, respekt for at det annet menneske
også har et liv. Sine tanker som er sine.
Noen ord som aldri blir mine.
Respekt for at der også har vært et liv, før deg og meg.
Muligheter for at der finnes venne, som du ikke trenger kjenne.
Likeverd, at man føler seg som den annens like.
Du eller den skal ikke føle behov for å heve. Og
ei heller føle seg som en slave eller herre.
Det kan enkelt beskrives som i seg selv ser en andre.
Og de verdier man selv står for i livet.

Tillit, til deg selv og til at den andre foretar de valg som er
best for dere. Og ikke minst seg selv. Det er ikke alltid like enkelt,
og tanker kan svirre og deg selv bedra. Men om du holder
deg fast i deg selv og din tro. Vil det hele gå bra.

Forståelse, det å skjønne og forstå er ikke lett, og det kan skape
litt av en ballett. Forståelsen for en annens behov og tanker,
er om mulig det viktigste av alt. Men for å skjønne må man også vite,
og man må lære. Hva som ligger bak.
Kommunikasjon, med hinanden på et høyere plan.
Snakke om alt og om intet, men fremfor alt sine tanker og følelser.
Og for å skape dette samspill må man ære, elske og
være hverandres beste venn. Ikke bare da, men alltid.

Kjærlighet er en vei, en kronglete vei. Med mange feller og rasteplasser,
hvor man bør stoppe opp på sin felles vei.

Sommersval flukt

En sommersval vind stryker lett over ditt
kinn. Løfter lett dine lokker av bølgende
hår. Du kikker opp og jeg i ditt øye så
et glimt av dine merker og sår.
Glimtet varte i ett langt, men kun i brøk
delen av et sekund. Du enset at jeg trodde
du var. Ditt blikk flakket og du vendte deg
bort, der var du mer enn snar.
Redselen for å frykte, gjør at du stadig må
flykte. Ditt sinn og din sjel bærer de dypeste
arr. Men du kan ikke alltid deg snu og stikke,
det er kun ditt indre du holder for narr.
Hvor grusomt det må være, å frykte at noen
skal komme for nære. føle den stikkende angsten
i ditt hodet. Aldri kunne ta og føle på smerten ved
å leve, kan i lengden ikke være av det gode.
Snorrette ranker av de alle ille og håpløse
tanker. Hodet spinner rundt av din redsel for
å komme ut. Forståelsen det må du søke, mot
dine sår hjelper ikke kaldt vann og lut.
Dine tanker må tenke og dine skuldre seg løsne
og senke. Om du er låst, så er det lov å drømme.
Ting vil garantert ta sin tid, men ha fokus på deg selv
for fra den kan du aldri mer rømme.
PaulHMZG
Stikkord:

Samhørighet

Du sitter på andre siden av mitt bord, dine
hender ligger og peker mot meg, med din
håndflate opp. Jeg ser i dine øyne at du vil at 
jeg skal gripe dem. Og la meg føle deg, føle
den varmen av energien som oppstår. Når to
mennesker av samme alen kommer hverandre
nær. Jeg griper og da endelig jeg begriper
hva dette egentlig er.
Det er som man bare suges inn og sammen,
ingen ord er av betydning. Øyeblikket står stille,
det føles som om kroppene smelter sammen og
man svever og tiden står endeløs stille. Kroppen føles
så lett, og dette voldsomme som skapes i nuet.
Er ved å eksplodere, det når to mennesker deler
og forøker sin energi. Når man ikke tar, men når
begge endeløst gir.
Man har gjennom livet grepet et utall av hender,
hender som har vært kalde og ikke vært tilstede.
Man har truffet på mennesker, man har trodd
på begjæret. Inntil denne ene dag da alt bare
kommer til en, hvor det hele står klart. Tindrene
som en frosset foss i blåskjær som viser at selv
det voldsomme vannets krefter kan fryse til is
og vise sin energi.
 Som en bever som utrettelig gnager med sine
skarpe tenner for å felle et tre som er hundrede
ganger større en den selv. Den har kun et mål
med øyet, den vil bruke det den har av energi.
Som den som søker etter det ekte og etter det
som kan vare. Den ene som man har følt i sitt hjerte
som kunne være der i evig tid. Den man kunne
vise det ekte og nære.
Noen mennesker treffer man bare for å lede og
hjelpe. Andre er ment der for å vare, og for å glede
skape energi som kan forløses i endeløs elskov.
Når to mennesker enes og forenes er det til glede
for flere en to. Det disse mennesker skaper, det
lyser opp veien for andre og gir dem håp. Håp om
at det finnes en vei for alle. En vei dekket av den gode
kjærlighet og lykke.
De mange tar til takke med det halve, og kun noen
få klarer å følge sitt oppriktige hjerte. I den inderlige
ærlighet med seg selv, jeg gir deg mitt håp og mitt
gode. Den stien som er gått kan åpnes på ny, og man
kan gå videre. Forenes som to som blir ett som skaper det de
alle drømmer om, det jeg drømmer om
Et lykkeland, et evigland hvor vi er to berikes av
og med alle
Kansje forblir alt en drøm, kansje ikke, kansje er
energien brukt opp. Eller ligger den lagret slik at
den atter kan oppstå og smelte sammen og gjære.
Bli en kake så stor og vidunderlig som den en gang
tydet på den kunne bli. Den rikdom som finnes i
landet jeg der skuet. Den ligger fremdeles der å
venter. Så om du vil, ta da mine hender og la livet
og lyset gjennoppstå
PaulHMZG
Stikkord:
Les mer i arkivet » Januar 2009 » Februar 2008
hits